Hvis jeg hadde hatt det, hadde jeg det kanskje visst. Det var imidlertid i en artikel av Feike Dietz, Laurens Ham og Saskia Pieterse fra De Groene Amsterdammer (7. desember 2016) at jeg matte l re at vi i dag er kommet fram i tiden av koloniale bordspellen. Spelen med klinkende navn som Nieuw Amsterdam, Java og Batavia har i den senere tid v rt pa markedet. Det er tilfelle at jeg, selv om jeg ikke har hatt denne form for fritidsbesteding, hadde i etteraret en kort artikkel skrevet om historiske koloniale bordspill, hvor Toekoe Oemar spillet, som ogsa er nevnt i den gronne artiklen, ble funnet.

De hype van kolonisatiespelletjes.

Dietz, Ham og Pieterse viser hvordan siden en ar av 20 bordspill pa markedet er kommet, hvor kolonisering i en fiktiv geografisk omrade (Kolonister fra Catan) av reelle geografiske omrader (Hart of Africa, Age of Empires III) star sentralt. Van die kolonisatiespelletjes die betrekking hebben op een geografisch gebied worden in Nederland vrij veel spellen geproduceerd die betrekking hebben op de Nederlandse koloniale verleden: Nieuw Amsterdam, Java, Batavia, De Gouden Eeuw.

De auteurs viser hvordan disse spillene tar opp pa et prangende romantisk bilde av det entreprenorskap av Gouden Eeuw, vestlig overlegenhet og en orientalistisk fantasiewereld (Java). Men virkelig noe l rer av spellene, det skjer ikke, setter de auteurs. Folk blir ikke tenkt pa politiske og sosiale fenomener som slaveri, milit re handlinger og utnyttelse som folge av kolonialisme. Det kommer, sier Dietz, Harm og Pieterse, fordi det er ingenting a se. Dergelijke spelletjes hebben natuurlijk wel een politiek-maatschappelijke betekenis en ze verbeelden ‘de obsessies van een samenleving’ waarop gereflekteerd moet worden.

Met do onske om refleksjon er jeg enig, men jeg tor a hevde at spillene er mer enn det er et speil pa en samfunn, og at de ikke bare verdensbilder strukturerer, men ogsa vedlikeholder. Derbij spiller det l rende aspektet i sin uformelle form en viktig rolle. Om min stelling til a lyse, vil jeg komme tilbake til nittende, begynnelsen av det 20. arhundre og til Toekoe Oemar spillet.

Det var i denne perioden forskjellige spell som de kolonier hadde til emne: det var de som horte pa milit re handlinger fra den tiden (for eksempel Nederlandsch-Indisch oorlogsspel, The Atchin spel), pa reisen derhen (for eksempel Holland-Java spel en Helder’s Holland-Indiespel) og de byer i kolonien (for eksempel het Soerabaia bordspel). Dor slike spelletjes kunne l re barn og voksne ikke bare a ta vare pa kolonial geografi og begreper, men ogsa av kulturelle stereotyper og fortellinger som koloniale overheersing legitimeerden og folelser av overlegenhet tilwakkerden. [I] Denne typen sporter med et pedagogisk formal, hvorav mange var i denne tiden, kan derfor settes som en del av koloniale diskurser, som en mate a tenke pa som mennesker deres visjon pa verden strukturerer. [ii]

Het Toekoe Oemar spel.

Het Toekoe Oemar spel ble utgitt i 1896 av Amsterdamse uitgeverij en drukkerij Jos. Vas Dias & amp; Co van Joop Vas Diaz (1855-1928). Den bedoeling av spillet var den black disken, den acehese friheidsstrijder Teuku Umar (1854-1899), i en av de trehoekene pa den geografiske kort ble oppbevart eller i den firkantede omkretsen blitt.

Allerede for spillerne hadde spillbordet pa bordet, ble de konfrontert med en implisitt melding pa boksen. The title of the game er i stor, rod, rask blodig, bokstaver pa trykk. Videre er Teuku Umar, i hvert fall en som dor hem representerer, fremtredende illustrert. It is clear that the game is about him and that, also by the Dutch soldiers depicted on the box, involved a war game.

Den fremtredende figuren av Teuku Umar er tegnet med en vertikal, verweerd og mork ansikt, hendene foldet rundt armen pa sin middel. Det er uklart hvor denne tegningen er basert pa; den mannen ser ikke ut pa noen kjente bilder fra Teuku Umar. Han er grover og morkere (og sa fortsatt ubeschaafder og ikke-blank) vist. Dermee ser han ut til a v re et bilde av en «onbetrouwbar, ubeskrivelig wildeman».

Ogsa i det oyeblikk at folk spilt ut spillene, ble de gjennom den diametrale todelingen som dekket til spillkonceptet med det kolossale verdensbildet av binaire motsetninger. Det er to parter som star rett overfor hverandre: de ‘Nederlanders’ (de witten diskene) versus ‘Toekoe Oemar’ (den ene svart disken). Pa samme mate som i kolonien blir en positiv ‘norm’ (de mange hvite diskene) avsatt mot ‘Ander’, den negative ‘avwijkende’ og kwade (den ene svart disken). [Iii] Spillet var basert pa det tradisjonelle wolf-en-schaapsspel pa det dambordet der den bloddorstige ulven, her Teuku Umar, selvfolgelig det onde geni var.

Den koloniale overlegenhetstendighet ble med dette pa stereotyper og motsetninger basert bilde av virkeligheten gjentatt og bekreftet og legitimert slik overheersing av og krig i kolonien. De verbeelding av Teuku Umar og hans oppfattelse til karikatur var implisitt for legitimering av krigen og for pavirkning av ideer om krig og kolonie hos nederlandske barn og voksne som spilte spillet.

Opprettelsen av forstaelse for krigen var viktig, for motet med a spille av Toekoe Oemar spillet ble aktuelt i det oyeblikket beleefd. I det morsland kunne menn pa spillbordet pa Teuku Umar ‘jagen’ – den svarte disken ble i spillreglene konsekvent «Toekoe Oemar» av «T.O. «Som gjorde at personifikasjonen var full – mens pa samme tidspunkt i Aceh dor soldater letterlik jakt pa mannen ble laget. Spillet av spillet gjorde barna og voksne ogsa kjent med Acehs geografi. Pa en realistisk kart av omradet, hvor navnene pa de viktigste stedene, havene og omradene er betegnet (de forskjellige Moekims, hovedstaden Kota Radja, Atjeh-hoved), matte Teuku Umar i en av de angitte trianglene, i spillreglene ‘ gebergte ‘med’ bergpassen ‘, av in vierkant omsingeld worden. Vi kan foresla at jakt pa Acehese frihetstrijder ved a spille av spillet folelsesmessig n r kom.

Kortom, det a spille av et spill kan kanskje hores uskyldig, men det er det ikke. Spelletjes har, som den artiklen i De Groene argumenterer, faktisk en politisk-samfunnsmessig betydning. Det er en betydning som kjorer i den maten verden pa slutten av nittende arhundre tolket, ordnet og kjente.

Spelletjes hadde imidlertid ikke klart a v re synlige ved strukturering og dannelsen av virkeligheten av den verden, men de var en del av det. Door het te spelen namen indirekte, pa en uformell mate, kunnskap om bestemte tanker og ble i dette kjensystemet fastslatt allerede dannede ideer, noe som resulterte i at spillene i sin tur bidro til bestendigheten og fremtiden i denne verden. Det a spille av spill er en performativ handling: dor det i fellesskap spill ble skapte bilder og imperiale identiteter overfort og virkelighet.

I var tid jobber spillene fortsatt i samme mate. Jeg er enig med forfatterne om at slike spill ikke ma avskaffes, men kraften fra det informelle, uvitende og selvsagt, l rer og dermed det «forsta» og kjennskap til verden og dermed bestendelsen av eurocentriske, overordnede, ideer , er sterkere enn de authors suggereren. Vil vi endre pa mater a tenke pa, og jeg tror at det er nodvendig i denne bokstavelige postkoloniale verden, da ma vi anerkjenne, dekonstruere og forsta forstaelig makt.

Met dank til Museum Bronbeek og konservator Hans van den Akker og det KITLV / UB Leiden i person av Lam Ngo.

[i] Romita Ray, «Beesten i en boks: Spille med riket i begynnelsen av 1800-tallet,» Visuelle ressurser 22 (2006) 1, 7-31, aldaar 9. Videre: Megan A. Norcia, «Puzzling Empire: Tidlige gater og dissekerte kart som Imperial Heuristics ‘, Children’s Literature 37 (2009) 1, 1-32.

K. Brillenburg Wurth en Ann Rigney, The Life of Texts: En introduksjon til litteraturvitenskapen (Amsterdam 2009) 363-394.

[iii] Edward Said, Orientalisten (Amsterdam 2005); Ann Laura Stoler, Race og utdannelse av lyst: Foucaults seksualitetshistorie og koloniale orden av ting (Durham 1995).